Fra Norsk Nasjonalromantikk til Regnsonaten

På kveldens program står Sonate i G-dur av E. Grieg, Sonate i g-moll av C. Debussy og Sonate i G-dur av J. Brahms. Ziad Kreidy og Birgitte Stærnes åpner sesongen i Børsen 17. april. Senere skal duoen gjøre konsert i Paris.

Edvard Griegs Sonate for fiolin og piano i G-dur, Op. 13, er et av hans tidlige verk og et betydelig bidrag til det norske kammermusikkrepertoaret. Komponert i 1865–1867, reflekterer denne sonaten Griegs ungdommelige vitalitet og hans kjærlighet til den norske folkemusikken.
Verket består av tre satser:
Lento doloroso - Allegro vivace: Den første satsen åpner med en inderlig og melankolsk introduksjon i fiolinen, som gradvis bygger seg opp til et livlig og energisk Allegro vivace. Temaene er preget av norske melodier og rytmer. Allegretto tranquillo: Den andre satsen er en rolig og intim intermezzo, med en delikat og lyrisk melodi som flyter mellom fiolin og piano. Stemningen er øm og reflekterende, og gir en kontrast til den første satsens energi. Allegro animato: Den tredje satsen bringer tilbake livligheten og entusiasmen fra åpningssatsen. Temaene er livlige og dansbare, med virtuose passasjer for begge instrumentene.
Claude Debussys Sonate for fiolin og piano i g-moll, L. 140, er et spennende verk som markerer en overgang i Debussys musikalske stil fra impresjonisme til hans senere periode, preget av mer moderne tilnærminger.
Sonaten for fiolin og piano var den tredje og siste komposisjonen i en syklus ment å bestå av seks sonater for ulike instrumenter. Den har en atmosfære av melankoli. Verket er presentert i en form nærmere en fantasi enn en sonate. De tre uttrykksfulle satsene (Allegro vivo, Intermede og Finale) er skrevet i en fransk nasjonalistisk ånd med distinkte påvirkninger fra spansk og sigøynermusikk gjennom hele verket. Denne tvetydigheten og ambivalensen i form, lyd og karakter bidrar alle til Debussys innovative språk av 'musikalsk impresjonisme', som har blitt en favoritt blant musikere og publikum.

Til sist på programmet står Brahms' sonate i G-dur. Brahms' tre fiolinsonater er alle ekstraordinære mesterverk. Brahms publiserte sin første sonate for piano og fiolin i 1879 i en relativt moden alder av 46 år, selv om det, typisk for hans historie, virker som om han kan ha sendt minst tre tidligere sonater til ilden av ubarmhjertig selvkritikk. Sonaten i G-dur, Op. 78, fremstår derfor som en forbløffende "første" sonate etter enhver standard; det er et magisk verk fullt av grasiøs ømhet, brennende intensitet og ro. Tittelen "Regensonate" refererer til det faktum at Brahms gjenbrukte en av sine egne sanger med tittelen "Regenlied" for å skape den tredje satsen i sonaten. Den hurtig løpende Allegro moderato åpner med nøyaktig melodien og akkompagnementet til sangen, en lengselsfull sang sunget til den jevne plaskingen av regn.